Råvarene for fargetrykk-emballasjekartonger inkluderer hovedsakelig korrugert basispapir, linerboard, kjernepapir, hvit papp eller whiteboard-papir, trykksverte, lim og hjelpematerialer. Blant disse er papp hovedkomponenten i kartongen, vanligvis laget av overflatepapir, kjernepapir og linerboard gjennom korrugerings- og limingsprosesser. Ansiktspapiret er primært ansvarlig for kartongens utseende og strukturelle styrke; farge-trykt emballasje velger vanligvis linerboard, hvit kartong eller hvitt-kraftpapir med glatt overflate og god trykkbarhet for å sikre tydelig visning av mønstre og tekst. Kjernepapiret, behandlet av bølgeruller for å danne en korrugert struktur, gir støtte og demping inne i kartongen, og forbedrer dens kompresjons- og slagmotstand. Linerboardet støtter og beskytter hovedsakelig den indre strukturen. Avhengig av produktvekt og transportkrav, kan tre-lags, fem-lags eller syv-lags bølgepapp velges, og derfor vil spesifikasjonene og gramvekten til grunnpapiret som brukes, variere.
Fargetrykk-emballasjekartonger krever også blekk, lim og andre hjelpematerialer. Trykkfarge brukes først og fremst til å vise produktmønstre, merkelogoer og tekstinformasjon. Vanlige typer inkluderer vann-basert blekk og annet blekk som oppfyller utskriftskravene, med miljøvennlig vann-basert blekk som er mye brukt i emballasjetrykk. Lim brukes hovedsakelig til å lime lagene av bølgepapp og ved sømmene på kartonger, noe som krever god bindestyrke og stabilitet. Noen høye-fargetrykk-kartonger bruker også materialer og prosesser som laminering, lakkering og preging for å forbedre glansen, slitestyrken og den visuelle appellen til kartongoverflaten. I tillegg, avhengig av de faktiske behovene til produktet, kan funksjonelle materialer som{10}}fuktighetssikre, olje-sikre eller dempende materialer legges til. Samlet sett må valget av råvarer for farge-emballasjekartonger ta hensyn til kartongstyrke, utskriftseffekt, produktbeskyttelse, prosessytelse, produksjonskostnader og miljøvernkrav samtidig. Kartonger for ulike formål bør være rasjonelt tilpasset i henhold til faktiske transport- og bruksforhold.